Patrice Leconte forteller om mennesker. De sentrale personene hans er imidlertid ikke stereotype eller endimensjonale helteskikkelser, men små og sårbare representanter for menneskeheten, gjerne med en sterk lengsel etter å oppfylle sine drømmer.

En av dem er er Antoine. Antoine har en besettelse for kvinnelige frisører, som i hovedsak bare skal klippe mannlige kunder. Som liten gutt ble han klippet av en barmfager enke som han fikk et helt spesielt forhold til. Fascinasjonen for henne avtar ikke med tiden, men varer faktisk livet ut. Han sier til faren sin at hans høyeste ønske og mål i livet er å gifte seg med en frisør. Det tar ham 40 år, men han møter til slutt den perfekte inkarnasjonen av sin drømmekvinne, i frisøren Mathilde. Antoine bestiller en time hos henne og spør umiddelbart om hun vil gifte seg med ham. Mathilde svarer ikke med det samme. Hun er 25 år gammel, vakker og rastløs. En vedvarende misnøye dominerer livet hennes, men dette endrer seg etter møtet med Antoine. Målrettet som han er, oppholder han seg i nærheten av salongen de neste dagene for å observere sin utkårede. Mystiske Mathilde sier omsider ja, en avgjørelse som endrer livet hennes totalt.
(Bergen Filmklubb)

Filmen er en nærstudie av en psykopatisk barnemorder. Den er inspirert av en serie perverse barnemord i Düsseldorf, og med en uhyggelig atmosfære skildres panikkenni storbyen der barnemorderen herjer. Politiet driver hektisk spaninsvirksomhet under ledelse av inspektør Lohmann (en skikkelse som også dukker opp i Langs neste film, Dr. Mabuses testamente, 1933), men uten særlig hell.

Alt politioppstyret forstyrrer byens underverden og småforbryterne organiserer selv en jakt på barnemorderen. For en gangs skyld er det samsvar mellom politiets og de kriminelles interesser. Det er underverdenen som lykkes med å fange gjerningsmannen og stiller ham for sin egen makabre domsstol.

Josef Fares dro tilbake til familiens gamle leilighet i Beirut for å lage "Zozo". Han sier det er først da han forsto hva krigen i Libanon virkelig var.

Den 28 år gamle filmskaperen sjarmerte Norge i senk med den frislupne "Jalla Jalla". Så fulgte han opp med "Kopps", en komedie så hemningsløs at folk ramlet ut av kinosetene av latter. I 2005 var han tilbake med "Zozo", en film sterkt inspirert av hans egen følelsesmessige reise som 10-åring fra krigsherjede Beirut til svenske Örebro. Den er på ingen måte blottet for Fares' lekne humor, men humoren er på mange måter mer bittersøt i "Zozo".

Karl er intelligent, men mistilpasset i sin godt betalte jobb i et forsikringsselskap. Vel, ellers i livet også. Når han, som en ren provokasjon fra sin sjef, blir sendt på oppdrag for å jobbe en dag i et bilutleiefirma, passer det ham egentlig godt. Der treffer han den ekstremt uambisiøse Hans. De to herrene innleder et noe merkelig vennskap. Hans nærmest invaderer Karls liv, med humor, fandenivoldskhet og sensualitet. Herlig er scenen der de kjører hver sin splitter nye Porsche gjennom natten, begge kliss nakne. Så introduserer Hans Karl for en vakker kvinne.

Her er enda en film som bekrefter at tysk film er i støtet. "Ein Freund von mir" er subtil, uforutsigbar, underfundig og varm. Regissør Sebastian Schipper er selv skuespiller, og dette er hans andre film. Hans regigrep er både stilsikkert og skuespillerorientert. Det er lett å bli glad i de folka som utgjør filmens univers, et slacker-univers fullt av små overraskelser.

På hjørnet av Third Street og Eighth Avenue i Brooklyn ligger en liten tobakksbutikk. For butikkens daglige leder, spilt av Harvey Keitel, er den hjørnesteinen i tilværelsen hans. Hver morgen står han på andre siden av gaten for sin arbeidsplass og tar et bilde. "Dette er mitt livsverk" sier han, og viser fram fotoalbumet til en av sine faste kunder.

Han heter Paul, spilles av William Hurt og er en litt loslitt forfatter, kanskje ikke helt ulik manusforfatter Paul Auster selv. Paul blar gjennom fotoalbumet og konstaterer at alle bildene er så å si identiske, helt til en skikkelse på det ene bildet vekker til live sterke følelser fra fortiden og tårer presser seg fram i øynene hans. Det er de små øyeblikkene regissør Wayne Wang og manusforfatter Paul Auster ønsker å fremheve i denne filmen. Øyeblikk og tilfeldigheter vi kanskje ikke tenker over, men som kan få de største konsekvenser for våre liv. De som har lest Paul Austers bøker vil kjenne igjen hans hverdagseventyrlige betraktninger om tilfeldighetenes spill, som farger denne filmen.

"Paraplyene i Cherbourg" har den perfekte blanding av den lekenhet, skjønnhet og lidenskap som enhver musikal streber etter. Filmen utspiller seg i den franske havnebyen Cherbourg hvor Geneviève, en slående vakker 17-åring, arbeider i sin mors paraplybutikk. Hun er stormende forelsket i Guy, som jobber ved et bilverksted. De sverger hverandre evig kjærlighet og ønsker å gifte seg, men krigen i Algerie er på trappene og Guy må inn i militæret. I avskjedens bittersøte time blir Geneviève gravid. Mens den uvitende barnefaren er borte i krigen, frir en rik diamanthandler til den vordende mor, og sier seg villig til å oppfostre barnet som sitt eget. Genevièves mor presser henne til å akseptere tilbudet og de nygifte flytter til Paris. Men snart vender Guy tilbake til Cherbourg.

"Paraplyene i Cherbourg" trollbandt publikum ved filmfestivalen i Cannes i 1964 og vant den prestisjetunge Gullpalmen.

Etter at "Smoke" var ferdig innspilt, følte regissør Wayne Wang og manusforfatter Paul Auster at de slettes ikke var ferdig med verdenen de hadde skapt rundt denne tobakksbutikken i Brooklyn. De klarte å hente nok penger ut av lommene til Miramax slik at en oppfølger kunne bli laget. Etter seks dagers filming, på samme settet med noen av de samme skuespillerne ble "Blue in the Face" skapt.

Fremdeles er det Harvey Keitel som driver butikken, men fremtiden er utrygg. Eieren ønsker nemlig å selge hans kjære forretning til en helsekostkjede. Dette plottet ligger dog i bakgrunnen for stadige små utbrudd av herlig galskap og absurde karakterer. Madonna dukker opp som et syngende telegram, Jim Jarmuch tenner på ritualistisk vis sin siste røyk og Lou Reed ønsker å forklare hvorfor han føler seg mye tryggere i New Yorks gater enn i roligere strøk av verden, som Sverige.

19 år gamle Tomek jobber på det lokale postkontoret, og bor hjemme hos moren til sin eneste venn. I blokken ved siden av bor Magda, en voksen kvinne som han er unormalt opptatt av, og kveldene går med til å spionere på henne med kikkert. Vekkerklokken hans er er stilt etter det tidspunktet hun pleier å komme hjem. Tomek er sjenert og sky og har problemer med å stå åpent frem med sin kjærlighet. En kveld da elskeren hennes kommer på besøk pusser han gasskontrolløren på dem. En dag hun er på postkontoret for å hente en pengeleveranse som hun stadig får purring på, manner Tomek seg opp og følger etter henne ut på gaten. Han innrømmer at det aldri var noen penger, og at det er han som har sendt ut brevene.

Når innadvendte Joel Barish titter opp fra skotuppene sine og for første gang ser Clementine Kruczynski med det flammende håret og den energiske personligheten, faller han hardt som en tømmerstokk. Gjennom svermeriske møter og inderlige samtaler innser Joel at han ikke trenger å lete lenger. Clementine er alt han trenger for å gjøre livet komplett.

Så kommer gnisningene. Små irritasjoner blir til store frustrasjoner og lange krangler. Clementine gjør et valg som er vanskelig for Joel å fatte: Hun får slettet alle minner om forholdet deres. Joel blir så desperat at han gjør likedan - lar vitenskapsmennene bruke sitt mentale viskelær på hjernen. Men idet Joels indre spillefilm vises for siste gang, faller han for Clementine på nytt. Han vil stoppe prosessen før Clementine er borte for alltid. Men hvordan kan han flykte fra sitt eget hode?