Darren Aronofsky viser ikke minst sin visuelle sans i skildringen av to generasjoners vei inn i dophelvetet, basert på Hubert Selby jr.s roman. I forte sekvenser gjenskaper han følelsen stoffet gir og hvor raskt det leder sine ofre inn i en mørk spiral av mye desperasjon og liten evne eller vilje til annet enn mer stoff. Ikke bare leverer han rene skrekkfilmeffekten, "Requiem..." er også skremmende troverdig og informativ.

I bunn og grunn har vi med vanlige, skikkelige folk å gjøre. Sara (Ellen Burstyn) er nokså ensom, der hun bor i en diger gård, og vi ser henne i innledningen lenke TV-en fast - til ingen nytte. Sønnen Harry (Jared Leto) panter den likevel for å få penger, men han er i utgangspunktet en ung mann med store planer og drømmer sammen med kjæresten Marion (Jennifer Connelly). Mor er på sin side avhengig av fjernsynet og hiver seg på slankepiller den dagen hun får beskjed om at hun kan få være med i et TV-show. Harry og kameraten Tyrone begynner å selge litt dop, bare for å få en startkapital her i livet.
(Dagbladet 2001)

"Pianisten" er basert på Wladyslaw Szpilmans memoarer, der han beskriver hvordan han overlevde tyskernes invasjon og påfølgende pulverisering av Warszawa mellom 1939 og1944. Filmen åpner med et bombeangrep mens pianisten og komponisten Szpilman spiller direkte i polsk radio. Tyskerne tvinger jødene i Warszawa sammen i en liten ghetto, hvor vold og grusomheter stadig tiltar. I 1942 blir hele Szpilmans familie deportert, men selv klarer han å unnslippe. Vi følger hans stadige flukt fra nazistene helt til han når en nærmest totalt ødelagt del av byen. Han skjuler seg på et loft, men blir oppdaget av en tysk offiser. Offiseren hjelper Szpilman å holde seg skjult til krigen er over.

"Pianisten" var ifølge regissør Roman Polanski hans mulighet til endelig å feste sine egne minner fra krigen til film, gjennom historien til Szpilman, en personlig historie om å overleve i ghettoen og der overlevelsen skyldes den enkeltes vilje og innsats paret med en god del ren flaks. Szpilman, i flimen framstilt av Adrien Brody, kommer seg da også gjennom de mest prekære situasjoner grunnet en rekke lykketreff, noen gode hjelpere og sin evne til ikke å gi opp.
(Omtale fra Trondheim Filmklubb)

"Min venninnes venn" foregår i en grå forstad til Paris. 24-år gamle Blanche trives ikke, og ho kjenner ingen på samme alder. Så møter hun den litt eldre, bohem-aktige og energiske Lea på 32. Hun har en litt satt kjæreste, Fabien, som hun egentlig ikke er så veldig interessert i, men de henger nå sammen allikevel. Blanche derimot, liker Fabien.

Ut ifra dette tilsynelatende trivielle og potensielt banale utgangspunktet har Rohmer laga en nydelig og morsom film.
"Funny, moving and full of insight that other directors barely dream of." (Time Out)
(Omtale fra cinemateket i Oslo)

Mystiske hendelser skjer i Eichwald i Nord-Tyskland rett før første verdenskrig bryter ut. Hendelsene ser ut til å være en form for rituell avstraffelse av tilfeldige personer og ryster befolkningen i den strengt religiøse landsbyen. Her jobber nesten alle for baronen og hans kone, men det er gjennom den nye barneskolelæreren vi får fortalt historien og blir kjent med landsbyens innbyggere og deres barn. Barna ser hvordan mistankene sliter det lille samfunnet i stykker, men lærer selv om avstraffelse gjennom foreldrenes brutale oppdragelse.

"En tysk barnefortelling" er filmens ironiske undertittel, men dette er en intelligent og drivende spennende film for voksne. Regissør Michael Haneke er helt i toppform med denne filmen, som kombinerer spenningsfilm med historisk drama og sylskarp samfunnskommentar som strekker seg langt utover filmens handling. En mesterlig film som minner om Ingmar Bergman på sitt mest nådeløse.

"Til siste åndedrag" er milepælen som ga 1960-tallspublikummet en kraftig bakoversveis med sin ultra-hipphet, amoral og hyperaktivitet. Her er filmingen like rastløs som hovedpersonen, og fortellestrukturen like frynsete som hans rulleblad. "Til siste åndedrag" var Godards debutfilm, og har blitt stående som et av hovedverkene i den franske nybølgen. Skutt med håndholdt kamera i naturlig lys, gir filmen også den rå dokumentariske følelsen man finner i klassikere fra den italienske neorealismen.

Godard har også drapert filmen med allusjoner og referanser både til andre filmer og til annen, først og fremst amerikansk, populærkultur. Usjenert blandes henvisninger til populærkulturelle ikoner som Humphrey Bogart og Thunderbird Coupe 1956-modell med anerkjente kunstneriske størrelser som Pablo Picasso, William Faulkner og Dylan Thomas. Filmen kunne stått i fare for å falle i meta-fellen, og endt opp som en gigantisk internvits. Det hadde den også gjort hadde det ikke vært for den dype og oppriktige medfølelsen Godard viser for de to hovedpersonene: den småkriminelle Humphrey-hunken Michel og Patricia, en amerikansk avisselgerske i Paris. To personligheter det er vanskelig å like og enda vanskeligere ikke å bli glad i der de roter rundt, oppslukt i hver sine verdener, mens de prøver og feiler og feiler i et forsøk på å flette et slags kjærlighetsbånd mellom to tilsynelatende uforenelige liv.
(Cinemateket USF)

"The Night of the Hunter" handler om den omreisende predikanten Harry Powell som på fritiden retter på Guds skaperverk ved å ta livet av promiskuøse kvinner. Robert Mitchums skikkelse er en av filmhistoriens mest uhyggelige antihelter og er med ordene L-O-V-E og H-A-T-E tatovert på knokene en vandrende personifisering av det godes kamp mot det onde.

Filmen utfolder seg som et eventyr - eller kanskje mer som et mareritt? - og forteller historien om hvordan predikanten Powell, mens han sitter i fengsel, får vite at hans dødsdømte cellekamerat har gjemt et stort ransutbytte på hjemgården. Desperat på jakt etter penger til å fortsette sin misjon vender Powell nesen mot den søvnige lille småbyen og cellekameratens enke. Han sjarmerer byen i senk og legger sin elsk på enken og hennes to farløse, små barn. Det kyniske spillet som utvikler seg i det predikanten slesker seg inn mot ransutbyttet får nakkehårene til å reise seg og enhver til å tvile på sin lille katekismus. Regissør Charles Laughton spilte i over 60 filmer i løpet av sin karriere, men regisserte bare én film. Til gjengjeld er den et mesterverk og pensum for alle som vurderer å la seg tatovere.
(Magnus Holtermann – Bergen filmklubb)

Det er umulig å skrive om denne varme og nydelige filmen uten å ta i bruk ord som skremmer bort publikum. For det handler om død, kreft, angst, ulykker og tvangsforestillinger, men fortalt på en måte slik at man faktisk går oppløftet ut av kinosalen. Og det er et mesterstykke av en debuterende filmregissør

For sannheten om "Look both ways" er at den i løpet av knappe to timer introduserer oss for et knippe hverdagsmennesker av kjøtt og blod, som er akkurat så sårbare og usikre som du og jeg. Og den makter med poetisk teft og overbevisende kraft å fortelle oss at livet er en stor gave vi ikke skal være redde for å leve fullt ut. "Look both ways" var høstens store overraskelse og festival-favoritt verden over i 2005, og vant omtrent samtlige priser ved den lokale australske Oscar-gallaen.

Alex jobber som sjåfør på et bordell i Wien og har et hemmelig forhold til Tamara, en av jentene som jobber der. Sammen planlegger de å starte et nytt liv. Alex skal rane en bank i en landsby han kjenner til for å skaffe penger. Tamara insisterer på å bli med i bilen under ranet. Denne beslutningen får et fatalt resultat når politimannen Robert tilfeldigvis stopper opp ved bilen og snakker med henne.

Det som begynner som en ordinær kriminalfilm, utvikler seg fra dette punktet til et intenst karakterdrama om skyld og hevn. Alex og Robert sliter på hver sin side av loven med konsekvensene av ranet. "Revansje" er tett fortalt med glimrende kameraarbeid og skuespillerprestasjoner. En film som i sin intelligente stil og fortelling ligger et sted mellom de svært ulike mesterregissørene Michael Mann og Robert Bresson.