Komikeren Alvy Singer synes livet er urettferdig. Etter årelang psykoanalyse og to mislykkede ekteskap er hverdagen fortsatt grå. Men dette forandrer seg da han treffer den vakre Annie Hall, og de to innleder et hett, men nervøst forhold.

Woody Allens velkjente, nevrotiske vittigheter om kjærlighet og død, sex og meningen med livet preger filmen, og mange mener dette er en av de aller morsomste filmene han har laget. Den lekne formen gir Allen anledning til å snakke rett i kamera og hoppe fram og tilbake i tid. "Annie Hall" vant fire av de mest prestisjefylte Oscar-statuettene i 1977 for beste film, regi, manus og kvinnelige hovedrolle. Woody Allen spilte klarinett på Michael’s Pub samme kveld utdelingen foregikk.

Carl Theodor Dreyer er en av Skandinavias viktigste regissører. Han har inspirert mange andre, ikke minst Lars von Trier. "Vampyr" var hans første lydfilm og kanskje hans største mareritt. Den fikk svært negativ kritikk da den hadde premiere og ødela nesten Dreyers karrière. Det var ikke før langt senere at filmkritikere forsto hvor flott filmen var og i dag høster den høy anerkjennelse. Denne skrekkfilmen etter vampyrfortellinger av Sheridan Le Fanu, er henlagt til en hallusinatorisk halvverden, og er en av den tidlige lydfilmens mest fascinerende verk.

(Omtale fra Drammen Filmklubb)

Arild Kristos spillefilm "Eddie & Suzanne" er en roadmovie og en kjærlighetshistorie med tragisk utgang. Flmen er blitt stående i norsk filmhistorie som en modernistisk klassiker, enkel og stilisert. Selv mente regissøren at den skulle ses som et eventyr og en allegori. Filmen gir et bilde av samfunnet på 70-tallet og ungdommens vilkår under en brutal og undertrykkende "faderslov", med politi og farsfigur i samme rolle. Eddie, en tidligere straffet Oslo-gutt, og Suzanne, datteren til en tyrannisk svensk politimester, møtes tilfeldig på et diskotek og forelsker seg i hverandre. De blir nektet å være sammen og rømmer til Frankrike for å kunne elske i fred. Hennes far setter himmel og jord i bevegelse for å få tak i dem.

Filmen gikk rett inn i sin samtid, fikk terningkast 5 i VG og ble sett av over 130.000 på kino, men har siden vært lite vist. Filmen er restaurert og digitalisert av Nasjonalbiblioteket.

"Breakfast at Tiffany’s" er en romantisk komedie med Audrey Hepburn i hovedrollen. Hun spiller ei bekymringssløs ung kvinne som bor i New York hvor hun lever av å holde velstående menn med selskap mens hun leter etter den rette: mannen med stor M, og ikke minst en tykk lommebok. Men tilværelsen er ikke alltid like bekymringssløs for Holly heller, og i sin nyinnflyttede nabo Paul Varjak finner hun både en god venn og en støttende armkrok når behovet er der. De leter begge etter kjærligheten og lykken, men den er ikke alltid der man ser først.

Audrey Hepburn gjør en fantastisk rolle som Holly Golightly, og Hepburn mente selv at dette var en av hennes mest utfordrende roller siden hun skulle spille en så ekstrovert karakter. Hepburns fremføring av "Moon River" hjalp komponist Henry Mancini og tekstforfatter Johnny Mercer til å vinne Oscar for beste sang. Den lille svarte Givenchy-kjolen som Hepburn har på seg i begynnelsen av filmen er kåret til en av de mest ikoniske plaggene fra 1900-tallets kleshistorie og kanskje den mest berømte "lille sorte" noen sinne.

For ti år siden ble Pål Hollender ønsket varmt velkommen av afghanere. På sin andre reise i 2010 opplevde han avstandstakning og redsel. Noe som kulminerte i et voldsomt attentat. Gjennom sin leting etter Ali støter han på individer som uttrykker mistro og aggresjon mot USA og NATO. De var lovet fred og utvikling, men har i stedet fått oppleve "Krigen mot Terror". "Finding Ali" er Pål Hollenders nye film om Afghanistan der hans selvpålagte oppdrag er å finne igjen Ali. Ali var ni år da Pål Hollender traff ham på sin først reise til Afghanistan. Den lille intelligente gutten arbeidet i sin fars butikk på et gatemarked i Kabul. Ali pratet ganske godt engelsk og likte godt å guide den nysgjerrige og politisk interesserte svensken rundt. Slik ble Pål Hollender og Ali Sajjad venner.

Pål Hollender tar oss med rundt i landet og formidler av sin kunnskap, sine erfaringer og funn om den rådende situasjonen i Afghanistan. Vakre landskap og solnedganger blandes med støvete og røffe gatebilder i et såret land som lengter etter ro, fred og utvikling. Den eneste kvinnen som uttaler seg i filmen, ser seg urolig rundt før hun meget kortfattet forteller om seg selv og sine framtidsutsikter, så skynder hun seg videre.

Frisøren Pokey Jones (Don McKellar) finner en dag en død mann bak salongen han jobber i. Oppmerksomheten rundt liket gjør Pokey til konge for en dag - plutselig er han noe! Inn på salongen kommer Jackie (Valerie Buhagiar). Hun påstår hun er avdødes søster, og får liket utlevert. Det skal bringes til New Orleans for en verdig begravelse. Pokey som aldri har gjort noen sprell før, slår seg sammen med Jackie. De to og kista legger ut på den lange reisen mot sør, i en Ford Galaxy 500, 1963-årgang. I helene har de Mr.Skin (Earl Patsko), en selvbestaltet Satan, som gjør krav på den døde mannens sjel.

Pokey, som har levd stille, rolig og velordnet, har aldri vært utenfor Pickery Falls, aldri trodd at han skulle dra heller. Den store, umulige Drømmen er å spille trompet i et jazz-band i New Orleans. Jackie, som rømte hjemmefra da hun var 15 - foreldrene merket det ikke før to uker etter, har vært løsarbeider for hard-rock band som The Meat Puppets and The Cave Dogs, nå har hun fått nok. Fascinasjonen er borte, det romantiske skjæret over det moderne sigøynerlivet har smuldret bort, musikken har mistet sin kraft. Hun vil respekteres for den hun er, for det arbeidet hun gjør. Kanskje vil hun slå seg til ro, hvem vet?
(FilmLex)

Rustne godstog forflytter seg seigt over slitne togskinner. Hjulene skriker, og tonesetter et pregløst miljø i utkanten av en nordamerikansk by. Like i nærheten, i et grønnfarget skogholt opplyst av solgløtt, spaserer en ung kvinne bekymringsløst mellom trærne i følge med sin hund. Dette er Wendy og Lucy. Vi observerer dem fra mellom trærne, og i tempo med de to iakttar vi den fredelige scenen. Wendy kaster en pinne som hunden bykser etter, ut av bildet. Hun nynner på en liten melodi, men denne hyggen skal raskt erstattes av et usminket hendelsesforløp – hentet fra kjelleren av det amerikanske samfunnet. Wendy har stoppet et sted i Oregon, staten som ligger mellom California og Washington nordvest på Stillehavskysten, på vei til Alaska i en gammel Honda for å finne jobb på fiskefabrikk. En trøstesløs by i det billedlig vakre geografiske området blir scene for noen traumatiske dager i hennes liv.

Kelly Reichardts lille film ble en "buzz-film" på Cannes-festivalen i 2008 og den ble regnet som en av årets beste filmer av mange internasjonale kritikere. Budsjettet ($200.000) er lavere enn på mange norske novellefilmer, men uten å sette sin estetikk på spill. Filmspråket er sparsommelig, men akkurat rikt og presist nok til å fortelle eksakt det filmen skal si. Ikke et ord eller bilde er overflødig i Wendy og Lucy, som er mesterlig fortalt i all sin enkelhet. Den kler godt sin egen beretning, som altså favner om allmenngyldige temaer som fattigdom, arbeidsløshet og menneskets overlevelsesevne. Filmen har ikke fått ordinær kinodistribusjon i Norge, men presenteres nå eksklusivt – og digitalt – på cinematek og i filmklubber.

I den idylliske småbyen Bedford Falls er George Baily (James Stewart) den mest populære borgeren og enhver svigermors drøm. Hele sitt liv har han jobbet og slitt for at venner og familie skal få mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer. George er den typiske Capra-figur: Han er real og prinsippfast, en hverdagshelt bosatt i en liten harmonisk amerikansk småby. Men når firmaet han jobber i er på randen av konkurs, synes han ikke at livet er verdt å leve lenger. Clarence, en engel ute på prøve for å gjøre seg fortjent til å få vinger, blir sendt ned til jorden for å hjelpe ham. George får en sjanse til å se hvordan byen hans ville vært om han ikke hadde eksistert. Det er ikke et vakkert syn. Den slemme forretningsmannen Potter har tatt over styringen, og har døpt byen om til Pottersville, som nå er blitt et sted hvor fordervelsen råder.

Dette var Capras første film etter andre verdenskrig, og fremhever verdier som medmenneskelighet og nestekjærlighet fremfor storsamfunnets kapitalisme, umoral og grådighet. Capras filmer er blitt kritisert for manglende nyanse i konfliktene og altfor stereotype karakterer. Filmene blir ofte stemplet som sentimentale, populistiske og politisk naive. Kritikken er ikke helt uberettiget, men hans dyktighet som regissør kan ikke betviles. Capra hadde stor forståelse for dialogens betydning og regnes for å være mannen som "brakte den amerikanske stemmen til filmen". Han var også en dyktig skuespillerinstruktør, og var kjent for sin komplekse scenografi og sin fortellemessige økonomi og energi.