Alle er invitert... nesten! Under en gjenforening for ungdomsskolen reiser Anna seg og forteller om hvordan hun opplevde skoletiden. Historien om ni år med mobbing og utestenging vekker først sympati, men når Anna forsetter å konfrontere sine tidligere klassekamerater vokser irritasjonen.

Regissør og kunstner Anna Odell ble ikke invitert da skoleklassen hennes skulle feire sitt 20 års-jubileum. I filmen "Gjenforeningen" prøver hun å forestille seg hva det var de tidligere medelevene fryktet ville skje om hun hadde kommet på festen. "Gjenforeningen" er dubutfilmen til den svenske kunstneren Anna Odell.

Hva skjer når en meget hvit europeisk mann kjøper seg en diplomattittel som over natten forvandler ham til ambassadør i en av Afrikas mest mislykkede nasjonalstater? En merkelig, gåtefull og dekadent hvit europeer med en nyanskaffet ambassadørtittel ankommer Den sentralafrikanske republikk for å lede en diplomatisk stasjon som skal representere Liberia.

Offisielt er han der som velgjørende rik forretningsmann som skal starte en fyrstikkfabrikk - for gi opplæring og arbeid til lokalbefolkningen. Uoffisielt er han der for å få tilgang til Den sentralafrikanske republikks enorme diamantreserver. "Ambassadøren" er en genrebrytende tragisk satire om afrikansk diplomatis bisarre og skjulte verden, der gin &stonic flyter fritt og diamantsvindlere og korrupte politikere slipper unna med alt.

I over 40 år har den brasilianske fotografen Sebastião Salgado reist rundt i verden og tatt bilder av konflikter, menneskelig lidelse og naturens skjønnhet. Salgado har fotografert økonomisk forandring, industrialisering, sultkatastrofer og krig. Filmen er enkel i sitt formspråk, og store deler av den består kun av Salgados velkomponerte og vakre, men ofte grusomme fotografier. Grusomme i sitt innhold. Hans erfaringer gjorde at han i en lang periode valgte å legge fotoapparatet på hylla. Redningen kom da han flyttet hjem til barndomsgården og plantet ny regnskog på den enorme eiendommen som for lengst var utarmet på grunn av hogst.

Wim Wenders og Salgados sønn Juliano Ribeiro Salgado har laget en vakker og sterk dokumentar om fotograf-legenden Salgado, men mest av alt er det en beretning om vår tid.

Denne mandagen viser filmklubben en samling med noen av de beste kortfilmene fra årets kortfilmfestival i Grimstad. Mer informasjon om kortfilmene kommer. Kortfilmfestivalen er en viktig debutarena for unge filmskapere i Norge. Benytt sjansen til å se noen gode norske og utenlandske kortfilmer som ellers ikke er så lett å få sett.

Playtime regnes som det absolutte mesterverket til Jacques Tati. Tati tar her et vennligsinnet og humoristisk oppgjør med det moderne glass- og betongsamfunnet. Tatis gjennomgangsfigur, Monsieur Hulot, forviller seg inn i en hypermoderne skyskraper hvor fremmedgjøringen føles total.

Tati ønsket å spille inn "Playtime" på Charles de Gaulle-flyplassen utenfor Paris. Da dette av praktiske grunner ikke var gjennomførbart, valgte Tati å bygge en tilnærmet fullskala glass- og betongbydel, "Tativille", til minste detalj. De enorme kostnadene dette medførte var en av grunnene til at filmen aldri innbragte noe overskudd.

"Fortellingen om prinsesse Kaguya" er en fortryllende animasjonsperle basert på et av Japans eldste eventyr. Som eventyr flest er historien engasjerende og enkel på overflaten, men har også en dypere moral. Likevel handler den først og fremst om en liten jente i søken etter sin egen identitet. Okina er en gammel bonde som en dag finner en bitteliten jente på størrelse med en finger inne i en lysende bambusstamme. Han tar jenta med hjem til kona Ouna. De bestemmer seg for å ta vare på og oppdra henne som en prinsesse. Med kjærligheten fra sine foreldre er hun plutselig er hun blitt forvandlet en nydelig ung kvinne.

Animasjonen er nydelig og særegen og gjør dette til en visuell fryd for store og små. Bildene er håndtegnet og håndmalte, og flyter som en elv av delikate, detaljerte akvareller. Kullskissene har ekspressiv energi, mens blekkstrekene bringer liv til glimrende sollys, blomstrende blomster og dansende snøflak.

Det føles som om filmkunsten har fått et nytt tilskudd med "Den store skjønnheten", ganske enkelt fordi den italienske regissøren Paolo Sorrentino bruker filmmediets unike egenskaper på en forfriskende måte. Dette er en svær, malerisk og vakker film som først virker krevende i sin dveling ved detaljer, men vokser til en suggererende og spesiell opplevelse.

På klassisk italiensk vis blandes korsang med billig tekno og magiske øyeblikksbilder med et komisk portrett av en kvasi-intellektuell overklasse. Sorrentino fråtser i et Roma der begravelsen blir catwalk og hvert gatehjørne en forloren kulisse. Slik sett er det hele den italienske filmhistorien som får en omdreining i Den store skjønnheten. Særlig blir den sammenlignet La dolce vita, Fellinis store klassiker fra 1960.
Omtale: Ingunn Økland