Stabukker er en sorgmunter film full av varme og vemod, spøk og alvor, og med stor kjærlighet til alle einstøingene på landsbygda. I en avsidesliggende dal på Island bor brødrene Gummi og Kiddi. De er begge sauebønder og svært stolte av sine flotte dyr som familien har avlet frem gjennom generasjoner. De har ikke snakket sammen på 40 år, og kommuniserer gjennom gårdshunden som løper mellom dem med ordknappe beskjeder. En dag oppdager Gummi at en av sauene til Kiddi er syk og hele flokken er i fare. Nå må brødrene legge gammelt uvennskap til side for å redde det kjæreste de eier.

"Stabukker" var Islands Oscar-kandidat i 2016 og har vunnet en rekke priser, blant annet beste film i Un Certain Regard på filmfestivalen i Cannes og ikke minst publikumsprisen under Tromsø Internasjonale Filmfestival.

"The Forbidden Room" ligner ikke på noe annet du ser på kino i år; dette er en slags visuell kakofoni av impulser som vil forvirre og begeistre, og som kan gi deg en nærmest hypnotisk opplevelse hvis du lar deg rive med.

Som i tidligere filmer er det stumfilmen og stumfilmens estetikk som er utgangspunktet for Guy Maddin, og her kombinerer han det med elementer fra den tidlige lydfilmen og tidlige farge-teknikker, som gjør at The Forbidden Room fremstår som en filmhistorisk skattkiste som er gravd fram på et hemmelig, magisk sted, hvor et vilt utvalg av stilistiske og formelle elementer fra filmhistorien kombineres for å skape denne høyst uvanlige, og ganske enkelt svimlende vakre filmen.

"Hannah Arendt" er et intelligent og gripende portrett av en av det 20. århundrets fremste tenkere. Filmen utspiller seg i perioden 1961 - 1964 da Arendt dekket rettssaken mot nazi-krigsforbryteren Adolf Eichmann i Jerusalem. Den svært kontroversielle artikkelen hun skrev for The New Yorker skapte skandale verden over og var opphavet til begrepet ""Ondskapens banalitet".

Regissør Margarethe von Trotta gjør et formidabelt comeback med denne filmen. Barbara Sukowa (som spiller hovedrollen) vant den tyske filmprisen for sin rolleprestasjon.

"Et øyeblikk frihet" er en annerledes film om mennesker på flukt. Her er ingen motløshet eller traurighet, men et knippe morsomme og rørende fortellinger om møter og livsglede. "Hver gang jeg redder noen spiller jeg min spesielle flyktningkassett for dem," sier grenselosen som hjelper to familier over fjellet fra Iran til Tyrkia. Han skrur av Radio Iran og erstatter den med energisk bilmusikk. "Det setter dem i riktig stemning." Når han forlater dem utenfor Ankara får de med seg kassetten.

Regissør Arash T. Riahi ble selv tatt med over disse fjellene av foreldrene sine da han var liten gutt. Han husker flukten som en James Bond-film, hvor han ikke bare var redd, det var også spennende. I filmen ble det viktig å få begge perspektivene fram: De voksnes opplevelser, men også barnas.

John Merrick (John Hurt) ble født med et sterkt deformert ansikt på grunn av en sjelden sykdom. Det uvanlige hodet får ham til å ligne en elefant. Fanget i et omreisende show blir Merrick utstilt og utnyttet på det groveste, som utstøtt fra samfunnet.

En dag blir han oppdaget av den unge kirurgen Dr. Frederick Treves (Sir Anthony Hopkins) som lykkes i å få Merrick ut av den grusomme tilværelsen. Den rørende historien utvikler seg etterhvert som Treves oppdager at under Merricks uheldige ytre skjuler det seg en vennlig og fredfull mann.

En absurd komedie om noe som egentlig ikke er til å spøke med. Krigen i Bosnia går mot slutten. Landet ligger i ruiner og gode naboer har blitt bitre fiender. FN-soldater prøver å holde ro og orden, men det murrer fortsatt under overflaten. Gammelt hat har fått ny næring.

Lokalbefolkningen forsøker å ta hverdagen tilbake, men jordene og veiene er underminerte og brønnene forgiftet. I dette kaoset møter vi en gjeng hjelpearbeidere. "Aid Across Borders" har som viktigste oppgave å rense brønner slik at befolkningen får rent drikkevann. Det er enklere sagt enn gjort når alle mistenkeliggjør alt, FN forlanger at boka skal følges til minste detalj og lokalbefolkningen forsøker å tjene en slant der de ser en mulighet for det.

Llewyn Davis er ved et veiskille. Med kassegitaren på slep kjemper han mot New Yorks vinterkulde og prøver desperat å overleve som musiker i bohem- og kunstnerbydelen Greenwich Village. Han lever på nåde hos både venner og fremmede og tar de småjobbene han kan finne. Llewyns uflaks tar ham med på en reise - fra musikkscenene i "the Village" til en tom Chicagoklubb og prøvespill stedets musikkmogul - og tilbake igjen.

I likhet med Coen-brødrene film "O Brother, Where Art Thou?" er også "Inside Llevyn Davis" fylt med musikk fremførst av skuespillerne; Oscar Isaac, Justin Timberlake og Carey Mulligan, samt Marcus Mumford and Punch Brothers bidrar alle på det sterke soundtracket.

Blue Velvet var muligens 80-tallets mest kontroversielle film, og splittet kritikerstanden som ingen annen film siden A Clockwork Orange og Siste Tango i Paris – to andre filmer som også koblet vold og sex i et glitrende filmatisk mesterskap.

Åpningsscenen i Blue Velvet er klassisk Lynch med søtladne nærbilder av røde roser, hvite gjerder og blå himmel i den idylliske småbyen Lumberton, et stykke oppdiktet gjennomsnitts-Amerika. Den overdrevent idylliske atmosfæren grenser nesten til en surrealistisk drøm, og det er nettopp denne klisne overnaturlige estetikken som får deg til å ane at det finnes ugler i mosen. Og etterhvert som kamera panorerer over en tilsynelatende velfrisert eng og borer seg gjennom gresset, oppdager vi et inferno av rasende biller som kravler omkring like under jorda. Denne scenen er typisk for Lynch og understreker det som mange av hans filmer har til felles, at under hver overflate, uansett hvor harmonisk den kan virke, så lurer alltid forferdelsen.