Her i Norge har bygdekinoene alltid hatt en helt spesiell plass i manges hjerter. Før TV-apparatets tid var det uten tvil en revolusjonerende form for underholdning som kom til bygda den dagen den første kinoen åpnet. Ved mange steder i landet har kinoene tradisjon som naturlig samlingssted for folk, selv om det før i tiden ofte ikke var snakk om noen ordentlig kinosal.

I Italia, blant de mange landsbykinoene, finner vi igjen den samme stemningen. I kinomørket kunne man le og gråte sammen og undres over hvordan bevegelsene hadde latt seg fange i det 'magiske vinduet'. I landsbyen hvor Salvatore bor er det pateren som først får se filmene. Kommer han over en litt for langdrøygd kyssescene ringer han med bjellen sin som signal om at 'usømmeligheten' må klippes bort. Salvatore, som er paterens lille assistent, kan ikke annet enn å la seg fascinere av kinomaskinistens hellige arbeid: Å skape levende bilder på lerretet. Mot alles formodninger ønsker han å lære filmvisningens hemmelige og farlige virke.
(Cinemateket 1997)

10 år gamle Chihiro skal flytte til en ny by sammen med foreldrene sine. På veien til det nye huset tar faren en snarvei - noe som får dramatiske konsekvenser. De kommer fram til noe som ser ut som en nedlagt fornøyelsespark, men det er faktisk et badehus for slitne ånder. Badehuset er kontrollert av den onde heksa Yubaba.

Som straff for at foreldrene til Chihiro har tatt seg til rette på åndenes område og spist av maten deres, gjør Yubaba dem om til griser. Chihiro får hjelp av den mystiske gutten Haku, og får seg jobb i badehuset. Her møter hun rekke merkelige skapninger - noen gode og noen onde. Sammen med sine nye hjelpere tar hun opp kampen med Yubaba og prøver å redde seg selv og foreldrene sine.

Filmen vant som første animasjonsfilm Gullbjørnen i filmfestivalen i Berlin og den fikk dessuten Oscar for beste animasjonsfilm.

Mange regner dette som den fineste av Rohmers moralske fortellinger. Jean-Claude Brialy spiller den godt voksne Jerome, som snart skal gifte seg med en kvinne han er glad i, men som han kanskje ikke nærer den helt store lidenskapen for. Under et opphold i barndomsbyen sin møter han imidlertid den 17 år gamle Claire, som han blir fryktelig betatt av. Men han vippes ikke av pinnen, fornuftig som han er, og han kanaliserer i stedet følelsene sine i et brennende ønske om å beføle Claires kne.

Eric Rohmer er på sitt avgjort beste i denne finstemte og vakkert slentrende lille perlen av en film. "...the loveliest, most crystalline of the lot (...) [Rohmer] treats the mysteries of love as if they were math problems, but with such generous concern that he never betrays the humanity of his characters." (Dave Kehr)
(omtale fra cinemateket i Oslo)

"Room at the Top" er en melodramatisk tragedie om begjær og svik. Det er også en film om ungdommelig ufølsomhet og trass, om ambisjoner, klassetvang og sosial oppdrift.

Vi befinner oss i England på 50tallet. I fortellingens sentrum står Joe, som innledningsvis framstilles som en ufølsom og glatt streber. Selv om han kommer fra arbeiderklassen er han fast bestemt på å skaffe seg en "plass på toppen" (som filmen het da den gikk på norske kinoer). Han er svært fascinert av den vakre og hvitkledde millionærdatteren Susan. I første omgang er det Susans penger, klasse og posisjon han begjærer. Han innleder også et forhold til Alice, en fransk, gift kvinne. Men kjærlighet og ambisjoner kan vanskelig forenes. Hans tragedie er at når han endelig oppdager at det er Alice han elsker, er det for seint. Han er fanget i sitt eget spill.

Det er senhøst, alt er grått og frosten er i ferd med å snike seg frem. John og Laura Baxter sitter foran peisen i sin landlige hytte et sted i England, mens deres lille datter Christine leker på utsiden. I det John velter et glass vann over noen fotografier, får han en vemmelig fornemmelse av at noe forferdelig har skjedd. Han stormer ut i hagen og finner Christine druknet i en dam i hagen. Det går flere måneder, og spesielt Laura har problemer med å komme over tapet av datteren. I et forsøk på å bearbeide sorgen bestemmer de seg for å reise til Venezia.

Venezia på film har inntil 1973 vært fremstilt som romantikkens by, full av lidenskap og sensuelle følelser. Slik er det ikke i "Avdøde advarer", her har mørket og tåken lagt seg over kanalene og de antikke husene. Byen er blitt forvandlet til et nekropolis, steinene damper og rottene har overtatt grunnen fra gondolførerne. John Baxter er en realistisk mann, han tror verken på synske personer eller et liv etter døden. Men han får snart erfare at det finnes mer mellom himmel og jord enn det man liker å tro. Øyet er et svikefullt organ. Selv etter 31 år har "Avdøde advarer" evnen til å skremme folk. Filmen er basert på en roman av Daphne du Maurier, damen som blant annet skrev historien bak Hitchcock-klassikeren Fuglene.
(Bergen Filmklubb)

Julia er så opptatt av å være til for andre at hun helt har glemt seg selv. Mariana ønsker seg rollen som Giselle i en ballettoppsettning så sterkt at hun gjør en avtale med Gud om å ikke ha sex med en mann inntil ønsket hennes er innfridd. Elpidio ble en gang forlatt av sin mor, Cuba Valdés, og har siden den gang bekymret seg over det Cuba har vært, det hun er og for det som kommer til å bli av henne.

Mirakelet i Havanna er historien om Julia, Mariana og Elpidios leten etter lykken i Havanna. Alle tre møter på henne som binder historiene deres sammen; Bébe. Denne filmen er full av metaforer og symboler; om makt, fedrelandet, idealer, dobbelmoral og politiske kompromiss i det cubanske samfunn. "Mirakelet i Havanna" var den eneste cubanske filmproduksjonen i 1998.
(Cinemateket i Trondheim)

Det er mye snakk om "den gode samtalen" for tida. Mange ønsker å ha gode samtaler, og de har sine strategier for å oppmuntre samtalen til å bli god. Hvordan kommer man på glid, liksom? Under hvilke forhold blir samtalen god, og for hvem er samtalen god? I Jim Jarmuschs nye film "Coffee and Cigarettes" får vi være med på en rekke samtaler, av varierende kvalitet for samtalepartnerne, men alle med mye å by på for oss som er flue på veggen.

Å fortelle hva denne filmen handler om er fort gjort. Enkelt sagt er det en serie møter mellom cirka to personer og tildels store mengder kaffe og sigaretter. Sagt på en annen måte, er det elleve variasjoner over temaet kaffe og røyk, Sigg og kaffe ville ikke vært sigg og kaffe dersom ingen begynte å snakke om hvor godt nikotin og koffein er sammen, eller hvis ikke noen oppfordret noen andre til å slutte å røyke. Er kaffen god? Hvor lenge har vi kjent hverandre nå?

Fra våren 1971 oppsto det en lang rekke utendørskonserter i Osloområdet. Dette gjorde det for første gang mulig med omfattende mønstringer av norske rockeband, jazzorkestre og visesangere. Den reneste hippiementalitet gjorde at en hel rekke friluftskonserter ble arrangert på St. Hanshaugen, Ekebergsletta og ute på Hovedøya. Samtidig oppsto den mer internasjonale festivalen på Kalvøya, hvor det for å bære utgiftene var påkrevd å ta inngangspenger. Inntektene gjorde det mulig å fortsette virksomheten, og utendørskonsertene representerte en ny, kreativ kraft innenfor norsk populærmusikk.

Ideen til Ragnarockfestivalen oppsto internt i Centralfilm AS i Oslo, som hadde satt seg det ambissiøse mål å la 1973 bli året da selskapet skulle skape noe nytt. Ettersom Oslogruppa Christiania Fusel & Blaagress nettopp hadde oppnådd oppmerksomhet rundt sin opprockede versjon av feleslåtten «Fanitullen»,[2] og bandet Saft og felespilleren Sigbjørn Bernhoft Osa hadde latt seg inspirere til et oppsiktsvekkende eksperiment for NRK Radio, hvor de krysset folkemusikk og rock, syntes dette å være et brukbart svar på utfordringene selskapet selv hadde stilt seg. Da konsertfilmen fra Woodstock i 1969 hadde vist seg å bli en formiddabel kassasuksess, dukket tanken opp at det ville være et godt konsept for en konsertfilm dersom en arrangerte en rockefestival, hvor en også kunne lansere nyskapningen «folkrock på norsk grunn». Forslaget ble akseptert av Centralfilms styre.
Hentet fra Wikipedia

Her opptrådde blant annet Aunt Mary, Saft & Sigbjørn Bernhoft Osa, Prudence, The Savage Rose og Popol Vuh.

Akkurat som Harry Potter-fenomenet begeistrer både yngre og eldre, inntar nå japanske Hayao Miyazakis filmer en lignende posisjon på animasjonssiden, når det gjelder magiske filmer som appellerer like sterkt til barn og voksne. Som vanlig hos Miyazaki, er "Det levende slottet" så tettpakket og fullt av idéer at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne i sin beskrivelse. Den starter i all fall med den unge piken Sofie, en beskjeden hattemaker i en idyllisk liten by på 1800-tallet, hvor det meste er dampdrevet.

Landet hun bor i er på randen av krig med en fremmed makt, og stolte militærparader tiljubles av patriotiske menneskemengder. Som så ofte hos Miyazaki er en jordnær og realistisk setting koblet med en verden boblende av fantasi. Sofie blir nemlig forhekset av en farlig heks og forvandles til en eldgammel kvinne. Men denne damen lar seg ikke knekke så lett, og under en ferd ut i det idylliske landskapet rundt byen kommer hun over en vidunderlig bygning, et levende slott!

Tre historier: Bestefar, far og sønn. Surrealisme og historiske fakta som sammen skaper en burlesk og fascinerende historie sett gjennom tre generasjone i en Ungarsk familie. Om noen film kan kalles årets filmatiske bombe, er det "Taxidermia"; en åpenbaring - en krukke av fortellerglede, svart humor, samfunnskritikk - spesielt rettet mot kommunismen - men også nåtidssatire og forakt for kunstteoretikernes intellektualisme.

Østerrikeren Michael Haneke er kjent for sine iskalde filmer som ofte både sjokkerer og vekker avsky. "Bennys video" (1992), "Funny Games" (1997) og "Pianolærerinnen" (2001) er høydepunkter i Hanekes filmografi. Alle voldsomme og ubehagelige filmer, på hver sin måte.

Skjult er kanskje Hanekes mest tilgjengelige film til nå, og derfor også den mest skremmende. Vi blir kjent med et ektepar i 50-årene, spilt av Juliette Binoche og Daniel Auteuil, og deres sønn. En helt normal familie i et helt normalt boligstrøk. Men en dag får de en videokassett i posten. Noen filmer dem i skjul. Det kommer flere kassetter og brevene som følger videoene blir mer og mer makabre og personlige. Familien forsøker å holde fasaden, men den ukjente avsenderen går dem på nervene, og får fram skjulte sider ved familieidyllen.